Dagene i Kyoto gikk alt for fort. Vi rakk ikke engang å få spist glassert blekksprut på pinne! åå, så synd..
Etter Kyoto dro vi til Hiroshima i to dager. Jeg var syk og klarte å få kastet familien min ut på deres første utflukt helt alene. De dro til Miyajima mens jeg fikk møtt min venninne Miki som gikk i klassen min i Beijing. Hun hadde bil og vi kjørte rundt og så Hiroshima fra alle kanter, og jeg slapp å gå så det var flott.
Så hit dro da min familie uten meg (jeg lånte bort kameraet mitt til mamma)
De fikk leke med dådyr eller hva det nå enn var, og jeg tror de koste seg riktig så mye.
Etter to dager i Hiroshima dro vi til Tokyo. Da hadde jeg så vondt i halsen at jeg var avhengig av smertestillende for å fungere og jeg var nok mildt sagt passe sur hele tiden, så da ble det en liten tur til det lokale sykehuset for å trygle om medisiner. Sykehusturen gikk mye bedre enn forventet. Ingen pratet engelsk der og det var null problem, så jeg tror jeg har gjort noen fremskritt med japansken min. Så fikk jeg antibiotika og beskjed om å holde meg i ro, og da lo både jeg og legen for jeg hadde jo fortalt at jeg var guide for familien min.
Dagen etter dro vi til Kamakura!
Hit dro jeg i 2005 med Eskil, men jeg hadde noe form for matforgiftning den dagen så jeg husker at turen ble avsluttet nokså fort og jeg hallusinerte på toget hjem, så det var gøy å komme hit igjen og faktisk få se seg litt rundt.
Folk surfer visst i Kamakura.
(nei jeg husker ikke hva alle templene heter)
Her var det en grotte man kunne gå inn i!
Dagen etter dette hadde vi helvetedagen som logisk nok var skikkelig kjip. Vi hadde tenkt å dra til Hakone fordi pappas dumme guidebok hadde lurt oss til å tro at det var en kort liten tur med shinkansen. Det ble 3 timer med køhelvete, for vi hadde selvfølgelig dratt den ene dagen i året hvor det er et gigantisk løp som går fra Tokyo til Hakone, så hele Japan hadde dratt dit samme dag som oss!
Jeg var for opptatt med å være syk og sur til å orke å ta bilder av den eviglange køen inn til den ene av tre togene vi måtte ta. Men køen gikk rundt hele plattformen og ut av togbygningen, og de som har vært i Japan vet at japanske togstasjoner er store. Så sto vi der på et tog så tettpakka som togene i Tokyo i rushtiden, ja kanskje til og med mer! Det dugget på vinduene og luften luktet dårlig ånde. Og der sto vi da i 20 min, før vi byttet til et nytt tog som var enda mer tettpakket og som tok en hel time! Selvfølgelig måtte vi også stå hele veien. Og deretter var det enga mer tog go taubane og hva det enn var!!
Og da vi kom frem var det ikke engang noe ordentlig gøy å se på engang! Fy søren, jeg hater Hakone for alltid etter dette så aldri dra dit (med mindre dere ikke drar på dagen det er løp fra Tokyo der da, da går det kanskje an likevel)
Etter denne helvetesdagen skulle vi til Takaofjellet og møte Minoru. Heldigvis ble denne dagen helt fantastisk. Jeg var blitt frisk og ikke lenger sur, det var fint vær, det var passe mange folk (fortsatt mange, men vi fikk sitte på toget og det er det viktigste), det ble super mat og vi fikk sett masse fint.
utsikt fra Takaofjellet.
Et tempel med masse masse masse folk.
På veien ned fant vi en hule hvor det satt en mann og slo på en trommeting! Han satt vel og ba eller noe. Japanere kan dette med å få religion til å virkelig virke mystisk, spennende og vakkert. Hvem vil vel ikke sitte ved en hule ute i vakker natur sånn som dette?
Da vi var kommet ned fra fjellet dro vi til Trick art museum, som jeg og Minoru var på for et års tid siden. Stor suksess da, stor suksess nå.
ja, jeg mista hodet i dette museet, så det kan hende dere ikke kjenner meg igjen når jeg kommer hjem.
Ikke alle var glade for å få hodet sitt kappet av da.
Og så var det dagens høydepunkt!
Minoru hadde funnet et skikkelig fint sted hvor vi kunne spise. Ukai Toriyama.
Det var ikke bare en restaurant, men nærmest en hel liten landsby av bittesmå hus hvor det var plass til ett bord og X antall folk rundt. Vi fikk det minste huset siden vi var så få. Tror folk ellers drar hit med hele slekta.
Det ble servert masse rart av japansk mat, og jeg fikk det beste biffstykket jeg noen sinne har spist! Jeg kan nok aldri spise biff igjen nå, for alt kommer til å være en stor skuffelse iforhold til det som jeg fikk her.
Det kom en mann og stekte kjøttet for oss, og en dame løp frem og tilbake med forskjellige retter til oss. Det var utrolig kult å ha vært på et slikt sted, for sånt finnes jo ikke i Norge. Japanere er flinke med mat og estetikk, det er sikkert og visst. Nå liker jeg jo til og med fisk!
Trolig blir dette slutten på bloggingen for denne turen. Nå har vi noen rolige dager igjen i Tokyo før vi drar hjem. Så får vi se om det finnes noe å blogge om når jeg kommer hjem igjen.
